Test af sammensat aktivitet måler ikke styrke

af Vibeke Pilmark | kl 14.56 | 12.10.2010

At patienten hopper højere - betyder ikke nødvendigvis, at han er blevet stærkere. Når den norske fysioterapeut Ingrid Eitzen skal teste fremgang i styrke, vælger hun at teste del-elementet styrke fremfor funktion.

Den norske fysioterapeut, ph.d. Ingrid Eitzen har med en kommentar til Kristian Thorborg og Thomas Bandholms artikel sluttet sig til debatten om, hvornår og hvorvidt der skal testes i funktioner eller delkomponenter. Ingrid Eitzen giver svar på en af kommentarerne (fra d. 3. september) til artiklen, der satte spørgsmålstegn ved Kristian Thorborg og Thomas Bandholms prioritering af at teste muskelstyrke og specifikke muskelgrupper/bevægeretninger.

Ingrid Eitzen roser Thorborg og Bandholms artikel og understreger betydningen af, at fysioterapeuter i en rehabiliteringsproces går ind og tester specifikt de komponenter, der er vigtige for at udføre en given funktion.

Vil IKKE have en funktionel test
I sin kommentar skriver Ingrid Eitzen blandt andet:

"Når jeg blir spurgt, om jeg ikke er kritisk overfor at bruge isokinetisk styrketest som et centralt resultatmål til knæpatienter, fordi testen ikke er funktionel, svarer jeg, at jeg ikke VIL have, at testen skal være funktionel. Tværtimod;  jeg vil, at testen skal være mest mulig isoleret, netop fordi en test af en sammensat aktivitet ikke måler styrke, den måler summen af alle de delfunktioner, som er med i bevægelsen. Skal du måle, hvor meget bedre en patient er blevet til at hoppe, så beder du ham om at hoppe. Men du kan ikke konkludere, at han har forbedret sin muskelstyrke".

Ingrid Eitzens indlæg (norsk)
Takk for en interessant og klinisk høyst relevant artikkel! I forbindelse med kommentarene fra min landsmann Kjartan Vårbakken har jeg bare lyst til å bidra med noen kommentarer:

Jeg oppfatter Kjartan Vårbakkens innlegg dit hen at han etterlyser tester av mer funksjonell art der vi kan evaluere det han kaller pasientens totale ”aktivitetsfunksjon”. Det stilles spørsmål ved om man får ”mer effekt av å trene spesifikke muskelgrupper enn å faktisk trene på den funksjonen man skal bli bedre på”. I mitt hode er dette en sammenblanding av formålet for en test og formålet for en rehabiliteringsprosess. Formålet med en rehabilitering etter en skade er å gjenvinne sitt funksjonsnivå.

Den endelige testen på om dette er oppnådd er å utføre den aktiviteten man ønsker å gjenoppta – for eksempel fotball. Imidlertid bør man før man kommer så langt inkludere tester på delfunksjoner man vet har betydningen for hvorvidt man er klar til å gjenoppta aktivitet – som for eksempel muskelstyrke. I denne sammenheng bør formålet med en test være å isolere den variabelen man er ute etter å evaluere i størst mulig grad. Først da kan vi vurdere hvorvidt denne ene variabelen har endret seg som følge av trening.

Dette betyr videre at man alltid bør benytte seg av sammensatte testbatterier i evalueringen av en rehabiliteringsprosess – fordi de ulike delfunksjonene (for eksempel styrke, bevegelighet, propriosepsjon) avspeiles i ulik grad i ulike tester. Når jeg blir spurt om jeg ikke er kritisk til å bruke isokinetisk styrketesting som et sentralt utfallsmål for knepasienter fordi testen ikke er funksjonell, svarer jeg at jeg ikke VIL at testen skal være funksjonell. Tvert imot – jeg vil at den skal være mest mulig isolert, nettopp fordi en test av en sammensatt aktivitet ikke måler styrke – den måler summen av alle de delfunksjoner som er med i bevegelsen. Skal du måle hvor mye bedre en pasient er blitt til å hoppe, så ber du ham hoppe – men du kan ikke konkludere at han har forbedret sin muskelstyrke. Helheten er mer enn summen av delene, men for å målrette rehabiliteringen mot de delene der det mangler mest er man nødt til å teste spesifikke delfunksjoner.

Å stille spørsmål om hvorvidt det å implementere et reliabelt måleinstrument for et utfallsmål (her eksemplifisert med det håndholdte dynamometer) fører til bedre effekt for pasienten gir derfor for meg ingen mening. At et måleinstrument er reliabelt er en forutsetning for at vi skal kunne stole på resultatet av målingen, og dermed kan dokumentere reell endring i den variabelen måleinstrumentet/metoden er tiltenkt å evaluere, men bidrar selvfølgelig ikke i seg selv til en effektiv opptrening. Det som derimot kan bidra til et bedre sluttresultat – og dermed en bedre effekt, om man vil – er å identifisere de svakheter pasienten har i delfunksjoner og målrette rehabiliteringen mot disse.

Mvh. Ingrid Eitzen
Fysioterapeut/PhD
NAR/Hjelp24 NIMI, Oslo